NMKs historie: Tøff start – rask utvikling

NMKs oppstart var  7. juli 1916. 28. juli 1916 ble stiftelsesmøte for Norsk Motorcyckle-Club avholdt. NMK skulle imidlertid bli organisasjonens navn først flere år senere. Norsk Motorcyckle-Club var navnet de syv stifterne ga klubben denne sommerdagen for 75 år siden, i skyggen av første verdenskrig.

Motorsykkelen kom til Norge like før første verdenskrig brøt ut i 1914. De «brølende uhyrer» vakte oppmerksomhet og framfor alt betydelig forargelse på norske veier, som fortsatt var dominert av hest og kjerre.

Det norske samfunn var bare så vidt på vei inn i motor-kjøretøyenes tidsalder, og så vel folk som fe var raske til å sprette ut i grøftekanten når de iltre tohjulingene var i nærheten. Friske ukvemsord og bistre miner var noe de første modige førere av biler og motorsykler måtte venne seg til å leve med i pioner-årene på norske veier. Men den trange starten og motstanden fra folk uten synlig begeistring for framskrittet, tok ikke motet fra stifterne av klubben.

Sverre Strand var mannen som ble valgt til NMKs første formann. De seks øvrige stiftere og første medlemmer av klubben var: Halvor Haneborg, Finn Hjortnæs, Tycko Lindros, Macke Nicolaysen, Sverre Nærup og Poul de Roger.

Til tross for krig i verden, og store vanskeligheter med import av maskiner og deler, var det likevel en del motorsykler å se på veien i disse årene. Helst var dette store og robuste engelske maskiner. Sykkelklubben Ørn var velkjent i disse årene. I 1915 tok de motorsykkelen opp på sitt program og arrangerte flere pålitelighetsløp. En av disse første konkurranser i sitt slag gikk rundt Hadeland, en annen tur-retur Oslo-Notodden. Men allerede i 1914 hadde faktisk Marienlyst i Drammen vært arena for et par hastighetsløp.

For entusiastene var ikke dette nok. De ville ha sin egen klubb for motorsykler, og da de syv tidligere nevnte herrer kom sammen 28. juli 1916, var klubben et faktum. Tross beskjeden størrelse den første tiden, tok virksomheten raskt til. Underveis på en utflukt til Sundvolden vervet man medlem nummer åtte. Samtlige syv stiftere deltok, og de ble øket da Sverre Thielsen fant ideen så god at han ville være med. Dette var klubbens første aktivitet og en gammel beretning forteller at «alle kom helskinnet hjem». Se, det var vi ikke forbauset over, men derimot at ingen hadde pådratt seg mulkt.

Selv om tidene var tøffe for motorfolket møtte man stor forståelse fra myndighetene, og klubben søkte straks et samarbeid. Sverre Strand var utrettelig i aktivitet som formann, stadig i gang med å etablere kontakter og en flittig skribent i avisenes spalter.

Med sin glød og entusiasme skapte han blest om klubben og slet for å ta brodden av innlegg fra illsinte borgere som lyste forbannelse over motorsykkelen og alt dens vesen. Men motstanden fra enkeltpersoner var langt i fra det største problemet i de harde, første årene. I 1917 medførte krigen at det ble innført bensinrasjonering, og «unyttige» gjenstander som motorsykler ble stående trygt parkert. Samme år skjedde også noe gledelig. Kontakt ble etablert med Svenska Motorklubben, og et mangeårig og godt samarbeid innledet.

Interessen øker

Siden selve kjøringen av motorsykkel måtte opphøre begynte man i stedet med demonstrasjonskvelder. Dette skulle vise seg å øke interessen for motorsykkelen og klubben betydelig. På disse kveldene ble sykler og motorer demontert, nye modeller vist fram og kunnskapen om kjøretøyene steg merkbart. De månedlige møtene var meget godt besøkt, og medlemstallet steg jevnt og trutt disse årene. Etter krigen startet naturligvis aktiviteten opp igjen for fullt, og man begynte også å utforske kjøring vinterstid. Klubben sendte sin første representant utenlands for å overvære København Motor Klubs vinterløp, det første i Norden etter krigen. 29. juni 1919 arrangerte klubben sitt første motorsykkel-løp. Det var hele 350 kilometer langt og gikk fra Kristiania til Hønefoss, langs Krøderen til Vikersund, Kongsberg, Fokstad, Drammen og tilbake til hovedstaden. Løpet var en generalprøve for en stor og vågal

bedrift: Et løp fra Kristiania til Trondheim. En nærmest uhørt avsand for et løp for 72 år siden. Det gikk ikke lang tid før Trondhjems-løpet ble en realitet. 12 deltakere, blant dem en danske, deltok i løpet 29-31 august. Været var aldeles ufyselig under dette det lengste motorløp i Norge til da, og halvparten av de startende måtte gi seg etter motortrøbbel. De seks som fullførte leverte uten tvil strålende prestasjoner. Vinneren av den historiske konkurransen het Erik Gotaas.

En annen viktig sak var Landsmøtevedtaket i 1993 om at NMK skulle jobbe for å få bilsporten inn i  idretten. Dette vedtaket ble en møysommelig prosess over år med mange delprosesser som hver i sær var med på å bidra til at drømmen om en søknad fra Bilsportforbundet ble en realitet til Idrettstinget i 2003. Nå vet vi når dette skrives sommeren 2006,  at søknaden ble trukket for kort tid tilbake. Men vi var nær ved å få et vedtak på Idrettstinget som kunne gjort det mulig for bilsporten å komme inn i idretten.

Avdelinger opprettes

Og det er nettopp det sportslige som skulle bidra til å heve klubbens status og gjøre den allment kjent. Virksomheten i Kristiania hadde vakt oppmerksomhet og etter bare noen få års drift kom det henvendelse utenbys fra med spørsmål om å opprette lokale avdelinger. Ingeniør Sverre Nærup fra Drammen, en av klubbens stiftere hadde utarbeidet et forslag, og på klubbens årsmøte i 1920 ble forslaget bifalt. Som seg hør og bør ble den første avdelingen opprettet i forslagsstillerens by. 9. oktober 1920 var Drammen avdeling et faktum, 15. oktober fulgte Østfold avdeling, 30. oktober så Oppland dagens lys, før Kristiania, senere Oslo avdeling, formelt fikk organisert seg. Med hele seks lokalavdelinger i løpet av noen få hektiske måneder var det nødvendig å innkalle til et representantskapsmøte hvor hovedstyre ble nedsatt og linjene trukket opp for klubbens videre arbeid. Møtet ble holdt i hovedstaden i februar 1921 og Sverre Strand valgt til første president. O. Fr. Wiencke og N. Landmark ble valgt til styrerepresentanter. Klubben hadde tatt det første, viktige skritt på veien til å bli en strømlinjeformet organisasjon for å ivareta motorfolkets interesser.

Den tredje hovedsaken fra min presidenttid i NMK er forholdet til daværende Motorsykkelforbundet. Dette var NMKs motorsykkelaktivitet skilt ut i et «datterselskap» i 1977 for å få lagt denne delen inn i idretten. På den måten ble motorsykkelsporten gitt status og utviklingsmuligheter som i ettertid har gjort dette til stor idrett i Norge. Stor takk til tidligere NMK president Tore Svensrud som så behovet, mulighetene og klarte å få den første del av motorsporten inn i idretten!

Rask vekst

Organiseringen av klubben gjorde at den tok steget ut av de første vanskelige pionerårene. Avdelingene jobbet godt i sine distrikter, og hovedorganisasjonen, Hovedstyret, hadde mer enn nok av oppgaver å ta fatt på. Man så framtiden lyst i møte, og optimismen skulle vise seg å være berettiget. Etter bare fem års virksomhet var medlemstallet steget til 750. Klubben hadde vist sin berettigelse og arbeidet godt for motorsyklistene og deres sport. En oversikt over medlemmene for de første årene viser at man i 1917, etter ett års drift, hadde 30 medlemmer. Dette steg jevnt til 354 i 1920. Takket være god jobbing steg antallet avdelinger til åtte i løpet av 1921 og medlemstallet ble mer enn doblet til 725. I 1930 hadde klubben 11 avdelinger og 1500 medlemmer. Ved markeringen av 15-årsdagen året etter, var man kommet opp i 12 avdelinger og 2000 medlemmer. Avdelingene arrangerte en rekke løp, og interessen steg hele tiden. Salget av motorsykler økte, og klubben arrangerte flere utstillinger i denne perioden.

Selv ble jeg den siste av 3 presidenter som ledet både NMK og NMF samtidig. Fordelene var åpenbare, NMK organisasjonens erfaring og tyngde i organisasjonssammenheng, blandet med NMFs sportslige ansvar ga det beste av 2 verdener. Det ga også impulser og trygghet til alle de NMF klubbene som ikke var med i NMK familien. Det var en god tid for begge organisasjonene og et godt grunnlag for å ta den kjempeveksten som skulle komme når effekten av nedsatte aldersgrenser viste seg.

En nødvendig omdøping

I 1931 fant man ut at tiden var inne for en omdøping. Selve navnet Norsk Motorcycle-Club viste seg diskvalifiserende i en del sammenhenger. Medlemmer som solgte motorsykkelen og gikk til investering av bil, regnet automatisk med at klubben utelukkende var for de med to-hjulinger. Følgelig meldte de seg ut. Klubben skulle være en organisasjon for alle motorinteresserte og eirer av slike kjøretøy, både når det gjaldt sport, trafikk og turisme. Men et navnebytte er aldri enkelt, og diskusjonene ble faktisk til en omfattende strid før man kunne enes. Det vil si: Enige ble man egentlig ikke. Det var ikke enkelt når man skulle finne et navn som ivaretok alles interesser, og samtidig var landets eneste og ansvarlige organisasjon for motorsyklister, og den klubb med ansvaret og kontrollen med to-hjulingenes konkurranser. Etter sterk strid klarte man å få til et kompromiss: Norsk Motor Klubb. Men det opprinnelige Norsk Motorcyckle-Club måtte være med videre, i parentes bak det nye navnet.